Dette er mine favorittbleier!

Jeg skrev et innlegg før babyen ble født om bleievalg og i hvilken ende vi skulle starte. Nå når babyen har vert her en stund tenkte jeg det var på tide med en liten konklusjon om bleiene. Vi har fått prøvd en hel haug bleier som kiwi sitt merke, libero, libero touch, pampers og rema 1000 sine bleier. Under har jeg rangert disse i rekkefølgen jeg foretrekker de.



 

Vi starter med de verste bleiene av de alle. Det er etter min mening Kiwi sine bleier. Disse er stive, nesten harde, kan være vanskelige å få på og de hadde stadige lekkasjer. For å dra frem noe mindre viktig er de også dørgende kjedelige da de er de eneste bleiene vi har prøvd som er helt hvite og det står heller ingenting om hva som er framme og bak. De var i det minste billige.

Nest verst var Pampers sine bleier. Disse minnet veldig om Kiwi sine bleier både i stivhet og i at det stadig var lekkasjer. Disse bleiene vinner mot Kiwi sine kun fordi de faktisk hadde litt mønster og at det sto hva som var bak. Det skal sies at disse er noe dyrere en Kiwi sine bleier..

På tredjeplassen kommer Libero sine vanlige bleier. Disse bleiene er ikke noe spesielt, men de får jobben gjort på en god måte. De er mindre stive, lette å ta av og på og de har lite eller ingen lekkasjer, selv om de blir helt fulle. Prismessig kan de vell sies å ligge ca midt på treet.

På andreplass kommer Libero touch. Detter er de aller beste bleiene om vi kun ser på kvalitet i materialet, hvor lette de er å ta av og på og ikke minst hvor lite lekkasjer det er. Grunnen til at jeg ikke kan sette disse på toppen er ganske enkelt fordi de er sabla dyre. Men kvalitet koster vell kanskje?

Og med det går topplasseringen noe uventet til Rema 1000 sine bleier. De er gode og bøyelige, lette å ta av og på og de har minimalt med lakkasjer. Som nevnt over er ikke dette nødvendigvis den beste bleien, men prisen gjør at kombinasjonen "bleiekvalitet" og økonomi ikke kan slås av de andre. Rema 1000 har også gjort den geniale tingen at de har skrevet på både hva som er forann og bak, dette er helt genialt for nybegynnere som meg.

Så noe uventet har Rema 1000 sine bleier blitt vår favoritt, mens den som kan sies å ha skuffet mest er Pampers, et så stort og kjent merke forventet vi mer av..

Vi forsov oss!

En ting er sikkert siden vi fikk lille Haley. Det er at vi ikke får sove mer en tre timer om gangen, og som oftest ikke mer en to timer. Vi har derfor ikke et veldig stort behov for å sette på alarm om morgenen siden vi har vår lille alarm liggende i krybben ved siden av.



Denne dagen hadde vi faktisk noe vi faktisk en avtale. Vi skulle til helsesøster på helsestasjonen klokken halv elleve. Vi bestemte derfor som vanlig å ikke sette på alarm kvelden før, vi blir jo tross alt vekket flere ganger i løpet av natten og morgenen. 

Men så skjedde det utrolige, ja vi våknet flere ganger gjennom natten, men når morgenen kom sov hun lenge, alt for lenge. 

Vi våknet plutselig og brutalt av at den lille lå å sutret og kikket rolig på telefonen for å se hva klokken var. Klokken var ti på halv elleve. Av alle dager å sove lenge så valgte hun denne? 

Panikken tar tak i oss, vi styrter ut av sengen får på oss klær, fruen gjør klar babyen, jeg gjør klar stellebaggen. Vi innser raskt at dette når vi ikke. Fruen prøver å ringe helsestasjonen, men de tar ikke telefonen. Vi fortsetter å stresse med å gjøre oss klare, like før halv elleve er vi klare til å gå ut døra, men så enkelt var det ikke.

Haley setter til og skyter avgårde en skikkelig sprutgulp som renner ned i bilstolen under henne. Fruen tar med babyen og tørker av henne, mens jeg tørker ut av stolen.

Fem minutter snere prøver vi igjen og fyker avgårde opp til bilen. Vi stormer forbi naboen som begynner å slå av en prat, "sorry vi har ikke tid". 

Kvart på elleve stormer vi heseblesende inn på helsestajonen. Vi spørr om vi fremdeles har timen vår eller om vi er for sene. Neida, det går så fint. Vi veier babyen og blir sittende å vente på vår tur i over et kvarter. Så mye stress uten grunn..

Hvordan vet du at bleiene er for små?

Svaret på spørsmålet over er overraskende enkelt, men jeg skal spare det til slutten, en liten cliffhanger rett og slett.



 

Når det lille gullet ble født brukte hun bleier i størrelse en som også var de vi fikk fra diverse "babybokser" rundt på butikker og apoteker. Det skjedde kun en gang at det gikk gjennom og vi var egentlig ganske fornøyd med de fleste bleiene i den størrelsen.

Etter en stund var tiden kommet for å kjøpe nye bleier. Det var da vi oppdaget at ikke alle typer bleier, eller butikker har i størrelse nummer en. Vi gikk derfor tidlig over til størrelse nummer to som forsovet også skulle passe dersom vi så på vekta. Og størrelse nummer to brukte vi en god stund, faktisk helt til vi fant ut at de var for små.

Så hvordan fant vi ut at de var for små?

Det hele begynte ganske uskyldig. Vi la merker til at bleieinnholdet nesten trakk gjennom bleia ved noen anledninger. Det skjedde også noen ganger at de kom litt gjennom helt på sidene. Men det var så lite at vi vasket henne, skiftet og lot det gå i glemmeboka.

Men sakte og sikkert ble det verre, mer og mer kom gjennom på sidene. Det skjedde noen ganger at det kom ut gjennom åpningene rundt beina, i ryggen og en gang ved magen. Så noe var opplagt ikke som det skulle være og det på verst tenkelige måte. Så skulle vi prøve et annet merke? Skulle vi skifte oftere? Vi hadde jo liksom prøvd alle merker og skifter jo så ofte at hun ofte ikke har rukket å gjøre noe i bleia.

Vi tok en tur i butikken for å se om det var andre bleier en de vi hadde prøvd vi kunne prøve. Det var da vi så det. Etter vekta som står på de forskjellige bleiene skulle hun ha gått opp til størrelse nummer tre allerede. Jepp, det var det som var problemet. Til vårt forsvar skal det sies at de forskjellige merkene operer med forskjellige vekter på størrelsene, men dette hadde ikke en gang falt oss inn..

Hvordan vet du at bleiene er for små? Når det tyter dritt ut av diverse åpninger i bleia på en jevnlig basis.

Å være pappa er kjempekjekt!

Har du noen gang sett en så postiv tittel på et blogginnlegg? Det har du i hvertfal ikke på denne bloggen og det er nettopp derfor denne tittelen og dette innlegget nå kommer. Jeg har skrevet mye om stress med babyen, bæsj, gulping og hormonfulle damer, men nå syntes jeg rett og slett det var på tide med et innlegg av den positive sorten.



 

Så hvorfor akkurat nå? Her en dag hadde vi en kjempekjekk dag med en hel masse fremskritt på en gang.

For det første klarte den lille prinsessen å snu seg for første gang. Helt fra ryggen til magen, uten noen form for hjelp. Det var selvfølgelig babyen som stod for prestasjonen, men selvfølgelig var det foreldrene som jublet og fikk stigende selvfølelse. Den som ikke jublet var sevfølgelig babyen som ikke skjønte noe av hva som skjedde og tilsynelatende fikk full panikk og begynte å grine helt hysterisk..

Mirakel nummer to, på samme dag var da hun plutselig begynte å snakke, nei hun snakker ikke om filosofi og avansert matematikk, men rett å slett babysnakk. Hun har ofte lage gryntelyder, sutret og peset høyt, men ikke slik at vi har oppfattet det som snakk, før i dag. Plutselig lå hun i babygymmen og snakket som en gal til sommerfuglbamsen som henger og dingler over henne. Det hadde vert utrolig intressant å vite hva de faktisk snakket om, har de en dyp samtale? Er hun forelsket i bamsen? Hvem vet..

Det siste og kjekkeste som skjedde denne dagen var av det mer koselige slaget. Hun har smilt lenge, smilt av lamper, katten, bamser og andre absurde ting, men hun har aldri ledd. Så gleden var stor da hun plutselig lå der og lo på sofaen. Selvfølgelig lo hun til pappaen og ikke mammen, hvilket bare gjorde det hele mye kjekkere!

Så konklusjonen er at denne pappaen synes det er kjempekjekt å være pappa, livet har liksom fått en helt ny mening. Men ja, det å være en pappa involverer også en del gulp, bæsj og annet, men først og fremst er det utrolig kjekt.

Når Haley slo nesa.



 

Det var en rolig formiddag. Vi satt i sofaen og slappet godt av. TV-en var på, pc-en sto i fanget og lille Haley lå på brystet.

Det har seg slik at når hun ligger på magen på brystet så løfter hun konstant hodet og nakken og prøver med det å se rundt i rommet. Problemet er bare at hun ikke alltid har så my kontroll, hvilket er hvorfor vi alltid holder henne bak hodet. Men det skulle vise seg å også være nødvendig å holde henne forann hodet.

Plutselig tok hun sats, hun bøyde hodet så langt bak som hun greide og slengte det fremover i en skikkelig fart, rett i brystkassen min, med nesen først.

For første gang fikk vi høre hvordan hun griner når hun har slått seg, hysterisk grining begynte og fortsatte og fortsatte. En rolig, men smålig oppgitt far prøvde så godt han kunne å trøste den lille stakkaren.

Men dette var langt i fra det verste. For fruen som sitter i den andre enden av sofaen syntes så synd på stakkars lille baby at hun ble helt rød i øynene, våt i øynene, en tåre trillet, to tårer trillet, hulking begynte og til slutt ble det hysterisk grining.

Så der satt jeg da en avslappende formiddag i sofaen med en gråtende baby og hysterisk gråtende mor.. ;)

Tidenes bæsjebleie!

Jeg har aldri lagt særlig skjul på at jeg virkelig misliker bleieskift og alt som følger med. Faktisk er det så galt at jeg ofte får brekninger og en sjelden gang faktisk begynner å gulpe i munnen.





Denne historien startet for lenge siden, faktisk like etter at den lille prinsessa ble født. Siden jeg sliter sånn med bleiene har jeg tatt det rolig og gradvis fram til i dag som var det store målet. I dag skulle nemlig fruen på reunion, hvilket innebar at jeg selvsagt måtte ta alt stellet med den lille. Det skal dog sies til mitt forsvar at denne kvelden er det lengste noen av oss har vært alene med prinsessa.

Kvelden startet greit, den lille sutret litt og fikk flaska med melk slik at hun ble fornøyd. Jeg satte den lille i stolen hennes, mens jeg lagde meg selv middag og deretter begynte å spise middagen. Det var under spisingen at det hele begynte, jeg hørte nemlig stadige luftutslipp som ble kreftigere og kraftigere, helt til nok var nok, nå måtte bleia sjekkes.

Jeg tok den lille under skuldrene og løftet henne opp. Det var da jeg så mitt største mareritt, rett og slett marerittet fra helvete. Det drypte fra ryggen(!) hennes, det drypte gulbrun suppe ned i en hel jævla dam som lå i bunnen av stolen, tenk en hel jævla dam! Bare for å gjøre det verre var det slik at når jeg holdt henne oppe drypte det på resten av stolen, gulvet, ja stort sett over alt, fy faen!

Jeg løp på badet, fant et håndkle å pakke henne inn i slik at jeg kunne bære henne til badet uten å forvandle leiligheten til en åpen kloakk. Jeg pakket henne inn tok henne til badet, la henne på stellebordet og begynte den verste operasjonen i mitt liv. 

Hele bleia var gjennomvåt og brun, bodyen var som en skitten vaskeklut som har lagt på benken i ukesvis og bare for å gjøre det bedre ligger hun selvfølgelig ikke i ro og bare spreller og sprer det utover. Bodyen ble tredd nedover for å ikke smøre bæsj i ansiktet hennes og bleie ble tatt med en bærepose jeg kunne vrenge. Så der lå hun, med bæsj på magen, ryggen, beina og stort sett over alt med unntak av hodet. Jeg brukte antakeligvis opp halvparten av tørklutene før jeg fikk dusjet og badet henne.

Da gjennsto det jo bare å vaske gulvet og prøve å vaske stolen hennes. Om håndklær, og body beholdes får være opp til mora, jeg hadde bare brent dem, men om hun absolutt vil skal hun få lov til å vaske de. Jeg har egentlig bare en måte å beskrive denne "bondingkvelden" mellom far og datter og den måten er enkel: Fy faen i helvete!

Dåp, dåpssamling og valg.

Helt siden vi ble gravide har vi vært klare på at vår lille prinsesse skal døpes. Hun skal døpes i kirka, akkurat slik som hennes mor og far og deres forfedre. Dette er et valg tatt både basert på tradisjon, kultur, praktikalitet og ikke minst religion. De aller fleste av disse begrunnelsene er rimelig selvforklarende, men hva som er praktisk med dåp er muligens ikke like selvsagt.


Skal du oppleve dette må en av dere være døpt..
 

Når hun en gang skal konfirmere seg eller kanskje til og med gifte seg synes vi det er viktig at hun selv kan velge hvilken vei hun skal gå. Om det blir borgerlig, kirkelig eller på et tinghus får være hennes valg. Men om hun skal kunne velge så må hun også ha muligheten til å velge. Og er hun ikke døpt så har hun ikke denne muligheten. Hun kan da ikke konfirmere seg i kirka og om hennes fremtidige partner ikke er døpt får de heller ikke gifte seg i kirka. Så noen mener kanskje at det å velge dåp er å gjøre et valg for henne, men jeg ser det å ikke velge dåp som å gjøre et enda større valg for henne, da tar du jo til og med et alternativ helt vekk.

Den andre praktiske tingen med dåp hører til enda lengre i fremtiden, men er likevel en problemstilling vi har møtt på flere ganger i planleggingen av dåpen. Er du ikke døpt eller utmeldt av kirka kan du heller ikke være fadder. Dette har egentlig ikke vært et stort problem for oss da vi til slutt har fått akkurat de fadderene vi ville ha til henne, men når vi begynte diskusjonen var det første vi måtte gjøre å stryke ut de kandidatene som ikke er medlemmer av kirka. Så med å døpe henne gir vi henne også muligheten til å en gang være fadder.

Men så over til selve dåpssamlingen. Vi har andre vennepar som tidligere har døpt sine små i samme kirke som vi skal døpe i og vi har fra dem fått høre hvordan dåpssamlinger foregår. Med dette i bakhodet var vi forberedt å måtte danse med babyer, salmesang, lange bønner og kleine samtaler forann mengder av ukjente. Men slik gikk det ikke. Vi var kun tre par og ble fortalt om selve dåpen av en kirkepedagog(jepp det er en ekte tittel). Hun gikk gjennom praktiske ting, fortalte litt om kirkens tilbud til barn, delte ut brosjyrer og helt til slutt så tente vi et lys for barnet vårt. Jeg ble etter denne samlingen ganske sjokkert, det var jo faktisk.. Ganske koselig.. :O

Må bare til slutt nevne at jeg på ingen måte mener det er mer rett eller galt å velge dåp eller ikke. Dette er opptil hver enkelt foreldre og deres tradisjoner, preferanser eller hva det måtte være. :)

En sånn natt..

Vi har det egentlig ganske bra som foreldre, vi får sove mye og har en baby som oppfører seg. Denne natten begynte som alle andre netter, vi tok kveldsstellet, skiftet bleie, ga henne mat og la henne i sengen. Alt var som normalt, men slik skulle det ikke fortsette.



 

Et par timer senere våkner vi begge av at den lille prinsessa ligger å puster tungt, sutrer og smågriner. Hun var tett i nesen. Så da holder jeg henne fast mens mora drypper saltvann i nesa hennes, mens hun skriker som om hun blir torturert på verst mulige måte.  Så alt ble bra med saltvann? Neida, her måtte også nesesugeren fram. Så der satt vi midt på natta å prøvde å suge snue ut av nesa på en liten baby som skriker værre enn en stukken gris. Til slutt ble nesa tom og det var på tide å gå videre i livet. Fruen skulle bare skifte bleia hennes før vi kunne legge oss til å sove videre.

Hun går ut på badet med babyen, mens jeg sovner. Etter en liten stund vekkes jeg av et skrik fra badet. "JØØØØØRN! KOM Å HJELP MEG!". Hva skjer nå? Har babyen ramlet av stellebordet? Slått hodet? Er noe galt? Jeg springer ut til badet. Ser på kona og får ummiddelbart brekninger. Hele låret, leggen og foten til fruen er dekket gul sennepsbæsj som drypper nedover. Resten av badet ser ut som en scene fra en skrekkfilm. Gulvet, vaksemaskinen, dusjkabinettet og doen er dekket av gul suppe som bare drypper nedover. Jeg innser fort at jeg har ankommet åstedet for sprutbæsjen fra helvete.

Jeg bare prøver å holde brekningene tilbake mens jeg skifter på babyen og legger henne, mes min stakkars bedre halvdel hopper i dysjen og starter med vaskingen. Det er helt utrolig hvor mye graps en så liten baby klarer å lage, du tror det liksom ikke før du ser det, det er rett å slett helt sinnsykt.

Men var det endelig over nå? Neida, med nyvasket bad, baby og kone legger vi oss til igjen. Men denne gangen begynner den lille å hikke, mye, høyt og lenge. Tror du babyer liker å hikke? Neida, så det hele ender med at hun må få konstant trøst mens hun hikkegriner i nesten en time.

Endelig kan vi legge oss igjen, klokka er jo bare halv seks, her er det masse tid til søvn.. ;)

Vi har det egentlig alt for godt.

Før babyen kom til verden, når kona var gravid, emosjonell og livet egentlig ganske usikkert kom vi stadig oppi merkelige situasjoner, mye rart skjedde og jeg hadde massevis av ammunisjon til denne bloggen. Jeg trodde jo da at jeg også kom til å ha mssevis å skrive om etter babyen ble født siden det er da alle sier kaoset virkelig begynner. Men gikk det egentlig slik?



De to første ukene slet jeg, jeg slet skikkelig. Ikke fordi det oppsto masse merkelige situasjoner, mangel på søv eller en kranglete baby. Nei jeg slet skikkelig på grunn av bleieskift. En bæsjebleie fyllt med gul sennep med melkete korn i var virkelig det verste på denne jord. Jeg fikk fysiske brekninger og kastet ved et tilfelle opp. Det var rett å slett helt jævlig å jeg lurte på denne tiden hvordan i alle dager vi skulle komme oss gjennom resten av livet. Men så gikk tiden og med tiden ble jeg vant med bleiene, bæsjen og tisset. Og i dag plages jeg særdeles lite av dette.

Tidligere slet jeg også skikkelig med gulpingen hennes. Gulpet sto, og står fremdeles som en fontene ut av munnen hennes, men jeg er blitt vant med det. I stedet for å skrike og løpe avgårde som om jeg så en edderkopp så er det blitt mer komisk, særlig når hun treffer ting hun ikke bør treffe, som pc, mobil, fjerkontroll og moren(hahaha). Ja, jeg har også blitt vant med gulpingen. 

Så hva mer har jeg å klage på? Hun sover sjeldent mer en tre timer om gangen, men da skal det skiftes bleie mates(5-30min) og så sover hun som en stein igjen. Nei det blir ikke mye sammenhengende søvn, men det blir mye søvn.

Så ja det må skiftes bleie, tørkes gulp, soves mindre en tre timer om gangen, det må alltid planlegges når vi skal ut, vi får lite alenetid og sikkert en del andre ting. Men vi har det egentlig ganske greit. Hun spiser fint, sover mye, griner lite, koser mye og gir utrolig mye glede. Så vi har det vel egentlig alt for godt, og derfor blir det stadig vanskeligere å finne noe å skrive om på denne bloggen. 

;)

10 ting jeg har lært som pappa.



 

1. Babyer gulper. Babyer gulper helt sinnsykt mye, du kan aldri ha nok gulpekluter.

2. Babyer bæsjer. Babyer bæsjer helt sinnsykt mye, du kan aldri ha nok bleier.

3. Babyen sover, men aldri mer en tre timer om gangen. Å sove en hel natt sammenhengende føles som en fjern og uoppnåelig drøm.

4. Når babyer er sultne vil de ha mat med en gang. Virkelig med en gang. Det går rett fra dyp søvn til hylskriking om ikke puppen står klar som en buffet.

5. Jeg kan bare glemme å se kult ut. Her er det på med klær som det kan gulpes over, stelleveske over skulderen og baby i bæresele.

6. Jeg skal antakeligvis bruke resten av livet på å gjøre oss klare til å gå eller til å vente på å gå. Om ikke barnemoren må gjøre alt mellom himmel og jord klart så er det babyen som må gjøres klar. Bleieskift mating, vasking, pakking av stellebag, henting av vogn, påkledning osv. Følgende kommer til å stå på min gravstøtte "Jørn, elsket mann, far og evig ventende, står sannsynligvis å venter utenfor perleporten".

7. Jeg må spørre om lov til å gå noen sted alene. Jepp, det er slutt på å bare ta på sko og gå hvor jeg vil, når jeg vil. Siden en av oss må ha babyen må alt planlegges og avtales.

8. Tur i butikken? Ikke ta med barnevogn, bare mye ekstra arbeid og styr, bare sett bilsete oppi en handlevogn og pek og le av alle de andre som styrer med vogn på parkeringsplassen.

9. Alt er en konkurranse. Hører du en annen baby som griner? Er det vår? Ikke? Haha, suckers we win! Vår baby kan oppføre seg, high five!

10. Du er alltid bekymret. Puster hun? sover hun? Er hun varm? Er det noe galt? Du lurer alltid på om alt er bra med den stakkars lille..

;)

Privatliv, hva er det?



Før den lille engelen kom til verden var jeg en ganske privat person. Jeg likte ikke å fortelle alle om alt i livet mitt og ikke minst så likte jeg å ha litt tid alene, tid til å gjøre hva jeg ville rett å slett. Men det er det jammen meg slutt på nå.

Skal vi en tur i butikken? Da er det vel bare å kaste seg i bilen å kjøre avgårde vell? Neida, lille baby skal jo selvfølgelig være med. Så då må hun få mat, bleieskift og ofte et klesskift. Deretter kan vi putte henne i stolen, bære henne til bilen, feste stolen og så omsider kjøre- så sant hun tillater det.

Så er jeg ute alene med babyen på slep. Drikker litt kaffe, kikker litt i butikker og har det egentlig ganske fint. Men så skjer det, jeg må på toalettet, med babyen på slep. Jeg kan jo selfølgelig ikke gå fra henne da hun ikke kan være alene. Så da må hun bare bli med inn på toalettet, hvilket fører med seg en del utfordringer. For det første er båsene på offentlige toaletter så små at jeg som regel ikke får plass til oss begge. Så hva skal jeg liksom gjøre da? For det andre, har du noengang sett gulvet på et offentlig herretoalett? Ikke? Det ser ut som om kloakken fra helvete har blitt spylt utover vegger, gulv og tak for så å samle seg over hele gulvet. Ville du satt i fra deg bilstolen med babyen oppi i en slik dam? Nei, så da blir det bare å klemme igjen og sette kursen hjemover..

I et hederlig forsøk på å "normalisere" hverdagen litt arrangerte vi en tid tilbake pokerkveld. Det hele gikk som smurt helt til babyen begynte å lage lyd. Det er jo selvfølgelig helt naturlig med gambling, øl og baby, ikke sant? Du kan vel trygt si at det ble en litt "merkelig" stemning rundt bordet. 

Så var det dette med å fortelle alle mulige personer om særdeles intime detaljer i livene våre. Alle skal plutselig vite alt. Om amming, underliv, diett, følelser, kosthold og sikkert en hel del andre ting jeg ikke kommer på. Det er så utrolig kjekt å legge ut om alt dette til venner, familie og diverse helsevesen.

Så hva skjedde med privatlivet? Ikke kan vi ta en tur i fred, ikke kan jeg ta en tur på toalett og jammen skal alle vite alt om oss også.. 

;)

Sorry, feil pupp.

Hånda stikkes ut, former seg rundt nippelen og klemmer til, nærmest melker den før det lyder; sorry feil pupp. 



 

Nei, vi snakker ikke om en akt som skjer bak lukkede gardiner, vi snakker om baby på jakt etter mat på fars bryst. For ja det skjer at hun klemmer til, det skjer til og med at hun åpner kjeften og styrter på brystet på jakt etter melk. Kan det bli mer awkward? Neppe..

Etter jeg ble pappa har jeg vært borti en hel haug med merkelige situasjoner langt utenfor min komfortsone, men denne tar kaka. Det blir liksom bare helt feil. Dermed ender det opp med en nærmest desperat kamp for å få munnen hennes vekk fra brystet og heller mot andre kjekke ting som tytter, never, fingre og tepper. Hele situasjonen føles bare absurd.

Kort innlegg, men dette måtte bare nevnes ;)

Det gulpes.

Du sitter i sofaen å slapper av foran tv-en. Du har babyen i fanget, mobilen i hånden og riktig koser deg. Det er da det skjer, megagulpen fra helvete.



 

Jeg har tidligere skrevet mye, antakeligvis alt for mye, om gulping, men denne episoden var bare så fantastisk at jeg følte jeg måtte skrive om den. Jeg satt som sagt pent å pyntelig i sofaen da det skjedde. Hun trakk seg sammen, laget en lyd som kan få selv de tøffeste til å få frysningen, og sendte i vei en skikkelig sprutgulp. Utover papaen, sofaen, fjernkontrollen og mobilen. Alt dekket i rennende, varm og klumpete hvitt gulp.

Panikken brer seg, tenk om fjernkontrollen og telefonen dør? Babyen tørkes av i hui og hast, plasseres i senga si, før jeg springer inn på badet med telefon og fjernkontroll.

Litt frantisk pussing med våtservietter og telefonen ser ut som om den har overlevd. Takk Gud. Fjernkontrollen derimot med sine utstikkende knapper ser mye værre ut. Herregud hvordan skal jeg liksom få den rein? Jeg pusser som en gal, men det blir liksom sittende klumber i sprekker og mellom knapper. I ren desperasjon river jeg ut batteriene og skyller kontrollen i vasken. Det funker, gulpet forsvinner, men døde kontrollen? Må den begraves? Jepp, den virker ikke. Faen, det giftige gulpet fra helvete har drept den. Eller, vent litt, vi tørker den først og ser hva som skjer. Den virker, takk Gud, hvordan skulle vi klart oss uten?

Så da gjenstår det klesskift på barn og far, vasking av sofa og dusjing før kosen kan gjennopptas. Jepp, det er da såå koselig med en liten gulpebaby.

 

;)

Dagens oppgulp.



 

Når du står ute, på en lekeplass i turområdet, babyen er gjennomvåt av gulp, du er gjennomvåt av gulp, vognposen er gjennomvåt av gulp og selvfølgelig er gulpekluten gjennomvåt av gulp. Vel, hva gjør du egentlig da?

Etter en heller dårlig natt med lite søvn tenkte jeg, snill som jeg er at jeg skulle ta med babyen ut på en liten trilletur slik at mor kunne få seg litt søvn. Jeg skulle jo da selvfølgelig være smart og tok med babyen like etter bleieskift og mating, jepp "smart".

Jeg tok med vogna og trillet avgårde til fritidsgården (turområde) hvor vi slo oss ned på en liten lekeplass med benk og bord, dette begynte jo riktig koselig. Jeg slapper litt av tar frem mobilen og tar livet skikkelig med ro. Så starter det. Det begynner med en liten surklelyd fra nedi vogna, litt gulp bare, ingen krise det. Jeg tørker det vekk.

Like etterpå høres det ut som om hun er i ferd med å gulpe om involler og organer. Jeg kikker ned i vogna og ser til min store skrekk at det er gulp utover alt. Jepp, her kom det tydeligvis en megagulp. Jeg tørker så godt som jeg kan, gulpekluten er nå våt, babyen er våt og det har rent ned i posen, deilig. 

Siden vogna nå er bortimot ubrukelig gjør jeg tabbe nummer to for dagen, jeg løfter henne opp. Det er da det kommer en skikkelig sprutgulp, som en liten fontene skyter hun en hvit stråle ut av munnen, utover meg, mens det renner nedover ansiktet hennes. Jeg prøver febrilsk å tørke med kluten, men til ingen nytte, den er allerede gjennomvåt.

Så da blir det bare å pakke sammen og skyndte oss hjem, skifte på babyen, sette på vaskemaskinen og hoppe i dusjen.

Så lærte jeg noe i dag? Man kan tydeligvis ikke gå en liten tur i nabolaget engang uten skiftetøy, minst fem gulpekluter og fullpakket stellebag..

:)

En helt vanlig dag..



 

Dagen vår begynte vell egentlig i går ved legging og fortsatte stort sett gjennom hele natten og helt til nå. 

Det begynte som sagt i går kveld da den lille prinsessen skulle legge seg og vi skulle prøve å få oss litt søvn. Hadde det bare vært så enkelt. Den lille prinsessen nektet nemlig plent å sove og har våknet omtrent hver halvtime gjennom hele natten. Da skal hun spise, kose og bare skape seg litt før vi plasserer henne i krybben hvor hun så blir liggende å bråke i en halv evighet før vi kanskje kan få oss halvtime søvn før det hele begynner igjen. Og slik var hele natten vår.

Til slutt rundt sekstiden i morges ga vi plent opp og sto opp, gikk inn i stuen og begynte forsovet dagen, men hva skjer da? Jo, nå skulle den lille prinsessen sove søtt, tungt og i en halv evighet. Så da var det jo bare å kaste seg rundt og legge seg til å sove på sofaen.

Etter en liten times søvn var det dessverre tid for oss alle tre å stå opp da barnemoren hadde en legetime og denne barnefaren skulle kjøre henne og ta en liten tur på Amfi over gata i mens. Mor kom seg til legen og far kom seg til Amfi, med lille baby på slep. Han gikk opp rulletrappa, fant en benk og ble sittende, å stirre, å gjespe og seg mer og mer sammen. Egentlig merkelig at ingen grep inn da denne trøtte og til tider fraværende typen satt der med en liten baby. Men til slutt kom redningen, mor var ferdig hos legen og vi kunne endelig dra hjem.

Vell hjemme, med mat i magen og nytt mot tenkte jeg, som den gentlemannen jeg er at jeg og baby skulle ta oss en liten tur til Kvadrat (kjøpesenter) slik at mor kunne få sove en stund. 

Vell framme på Kvadrat bar det rett inn på Starbucks, her trengtes det en hel haug kaffe. Kaffe ble bestilt og jeg satte meg sammen med baby i en alt for komfortabel sofa og ventet på at kaffen skulle bli klar.

Så her satt jeg, øynene ble tyngre og tyngre, hodet sank framover og det hele begynte å sveve litt. Så der satt baby å sov ved siden av pappa som sov.

Det var da det etter en liten stund ble skreket ut: JØRN! Yes, kaffen var klar i siste øyeblikk! Så sånn gikk dagen, tror ikke jeg trenger forklare så mye om hvorfor jeg ikke gidder skrive mer... ;)

Sitte barnevakt for eget barn?



Etter vi ble gravide og da særlig etter at vi fikk vår lille prinsesse har jeg begynt å lese en del artikler, kommentarer, blogger, facebookgrupper og liknende om graviditet og barn. Det er her et utsagn som går igjen ganske ofte som jeg virkelig ikke klarer å forstå. Det er nemlig en del kvinner som skriver at de har "fri"; er på byen, slapper av osv. Hvilket selvfølgelig bare er kjekt, men det er det de skriver om mannen sin som gjør at jeg blir litt oppgitt. 

De skriver nemlig at mannen sitter barnevakt. Barnevakt? For sitt eget barn? Man sitter da ikke barnevakt for eget barn, man er vel en far, pappa, omsorgsperson eller hva som passer, men barnevakt er man da vel ikke? Misforstå meg riktig, at far er alene med barnet er jo kjempekjekt og er i hvertfall noe jeg synes er ganske stas, men kom ikke å si at far er barnevakt. Når far er alene med barnet gjør han jo bare sin del av foreldreansvaret, han bare "er" med barnet som en forelder. Barnevakt? Hva i alle dager..

Men er det virkelig bare kvinnene som synder når de kaller far for barnevakt? Svaret virker dessverre å være et klinkende klart nei. I de samme foraene kan du lese klaging om fedre som ikke tar sin del av barnepasset, som ikke steller, vasker, mater eller hva det nå enn måtte være. Så er det da virkelig slik at kvinnene i en del tilfeller må avtale med far at han skal være barnevakt? Dessverre kan det virke som om svaret en del ganger er ja.

Heldigvis virker dette uansett å være noe sjeldent. Det er jo tross alt en grunn til at jeg legger sånn merke til det, nemlig fordi det er sjeldent. De fleste fedre stiller nok opp både for mor, barn og generelt i huset. Mange av oss vil også si at vi går langt utover hva som er forventet, men det er jo bare fordi vi er fedre, ikke fordi vi er barnevakter..

Vårt første møte med helsestasjonen.



Endelig var vi kommet hjem og livet begynner sånn noenlunde å bli normalt. Det var da det var tid for vårt første besøk på helsestasjonen slik at lille mini kan bli veid og ehm.. vell vi vet vell egentlig ikke helt hva som skjer på en helsestasjon.

For første gang pakket vi babyen og satte oss i bilen for å ta henne med ett annet sted enn til sykehuset. Vi pakket henne godt inn, passet på at hun hadde på seg riktige klær, satte bilstolen i bilen og kjørte avgårde. Vell fremme ble vi geleidet til stellestasjonen hvor vi skulle kle av henne og skifte bleie slik at vekten skulle bli så nøye som mulig. Vi begynte å kle av henne da det plutselig gikk opp for oss. Hva skal vi skifte til? Vi har da ikke med bleier, tørkepapir eller noe annet. Stellebaggen står jo til og med tom og upakket hjemme på soverommet. Vi hadde jo ikke skjenket dette en tanke. Heldigvis var det ikke noe i bleia slik at veiinga ble gjort og vi kom oss videre.

Etter vår lille seanse på helsestasjonen gikk vi innom remabutikken som ligger i etasjen under, her skulle vi lære vår neste lekse. Ikke var vi kommet forbi frukten da det skjedde. Hun gulpet, hun gulpet en megagulp, en liten foss som sprutet rett utover hele henne. Så få fram gulpekluten med en gang. Ehm hæ? Gulpeklutene ligger jo hjemme, ingen av oss tenkte at vi måtte ta med oss dette. Så jo her bar det i full fart inn på toalettet for å finne papir til å tørke med før vi skyntet oss hjem så ikke noe mer kunne gå galt. Snakk om å lære mens vi går..

Vårt andre og til nå siste møte med helsestasjonen kom da de skulle ha hjemmebesøk. Hjemmebesøk? Det ser jo helt bombet ut hjemme hos oss og så kommer liksom en drittsur representant fra myndighetene å skal se hvordan vi har det? Her er det bare å rydde og vaske for harde livet. Så der sto vi med nyvasket leilighet og nerver uten like da det ringte på døren. Jeg nærmet meg døren med skrekk i blikket, jeg så for meg rene tyrannen som skulle stå utenfor døren. Sjokket ble stort da jeg åpnet døren for en riktig hyggelig og kjekk dame. Hun kom med en del tips, veide babyen og gikk igjen, så nei her var det ingen fare..

Slik føles det altså å bli bæsjet på.



Du kjenner liksom en varm våt følelse treffe deg midt i magen, på armen og til og med på haka, du lukter ikke noe særlig, men du kjenner, føler og vet hva det er. Det trekker gjennom klærne og renner nedover, du kjenner den varme følelsen som kommer mens du får gåsehud på ryggen. Nei jeg snakker ikke om en eller annen syk fetisj fra et bortgjemt sted på internett, jeg snakker om bleieskift.

Etter at vi fikk ta med oss vår nye lille sjef hjem har vi rett og slett havnet i en rekke absurde situasjoner som jeg aldri hadde trodd jeg skulle havne i. Som den overnevnte under bleieskift. Det var nemlig tid for å skifte bleie, hvilket skjer usannsynlig ofte, men denne gangen var det noe større på færde. Etter bleia var av og jeg satte ny bleie i posisjon, klar til å brette den over magen og lime igjen, skjedde det nemlig. Det kom en mengde bæsj blandet med luft som gjorde at det hele føyk som prosjektiler, for noe dritt (tok du den?).

Av tidligere hendelser som gir meg kregla har vi sist bad hvor jeg da skulle vaske den lille prinsessen. Joda, ren og pen var hun blitt, men det ville hun ikke ha noe av og hun bæsjet rett og slett i vannet. Bare for å gjøre det enda bedre er det slik at babybæsj ikke er særlig fast slik at det hele bare ble blandet i badevannet som ble til den mest skrekkelig suppen du kan se for deg.

For å gå litt bort i fra bæsj vil jeg nevne en annen artig situasjon. Det var nemlig en kveld det endelig ble fred og ro. Vi satt i sofaen og koste oss foran tv-en, jeg med babyen i fanget. Det var da hun tenkte at det nok var et godt tidspunkt å tisse rett gjennom bleia. Jepp, plutselig ble chips og brus byttet ut med dusj og klesskift.

Men nå har det vært nok toalettsnakk så la oss gå videre til noe helt annet. Den lille prinsessen slet nemlig litt med tett nese i sist uke. Dermed bar det til apoteket for å finne noe som kan brukes mot dette på babyer, nesespray er nemlig strengt forbudt. Så hva er løsningen? Joda, du drypper saltvann i nesen hennes og sitter deretter og suger ut snotten med en plastrør som går via et filter. Dermed satt vi sist lørdag kveld å sugde snott ut av nesa på babyen.

På søndag er hun tre uker gammel..

:)

Hva skal vi liksom gjøre med denne babyen?



Det var en kald, men solfull dag at vi endelig pakket sammen og forlot rommet på fødeavdelingen for å reise hjem med den lille for første gang. Taktfast og raskt gikk vi inn i heisen, ut av heisen, gjennom lobbyen, ut i garasjeanlegget og bort til bilen, nå skulle vi hjem, og det fort.

Men så traff vi på et hinder av en annen verden, nemlig bilstolen. Joda vi hadde festet og testet den før vi måtte inn, men så var det det med å tilpasse stolen til babyen da. Det har seg nemlig slik at hvis du bare putter babyen i stolen og kjører avgårde så skal det kun en fartshump til for at babyen flyr gjennom takluka. Så der ble vi stående, mens vi febrilsk prøvde å få tilpasset stropper og seler. Etter langt og lenge og lenger enn langt fikk vi det omsider til slik at vi kunne prøve å komme oss lenger bort fra sykehuset enn 20 meter.

Men så var det det med å kjøre rundt med en nyfødt baby i baksetet for første gang. Jepp, jeg turde knappt nok kjøre i andre gir da min bedre halvdel nærmest skriker at jeg må kjøre saktere. Jepp, vi kjørte ut av garasjeannlegget og opp mot hovedveien i en fart et sted mellom fem og ti kilometer i timen. 

Til slutt, etter tidenes lengste tur mellom sykehuset og hjemme var vi på plass. Vi satte fra oss bagger, poser og yttertøy før vi plasserte det lille nurket i krybben. Dette var et helt magisk øyeblikk hvor vi sto og stirret på babyen før vi stirret på hverandre og jeg så måtte spørre "Hva skal vi liksom gjøre med denne babyen?".

Skulle vi gi henne mat? Kose med henne? La henne sove? Skal vi sjekke bleia? Skal vi bade henne? Hva gjør vi liksom nå? Jepp, dette blir en skikkelig bratt læringskurve..

Vi snakkes neste gang ;)

Slik er det altså å være pappa.

Å bli pappa er det mest magiske som har skjedd meg, men det ser ikke lyst ut med tanke på søvn..


 

Plutselig kom det en slimete liten skrikhals.



 

Vannet var gått og panikken hadde slått inn for fullt, men hjem ble vi sendt..

Jepp sendt hjem for å sove, etter vannet var gått, med fødselen i gang, hvem i alle dager er det som sover etter slikt? Svaret er i hvertfall ikke oss. Her var det bare å ligge rolig i sengen, stirre i taket og be til høyere makter om at det ikke skulle bli fødsel i senga. 

Etter langt om lenge og lengre enn langt kom morgenen, etter det som må være den dårligste natten siden sist griser fløy og helvete frøs. Men denne morgenen kom med en helt spesiell ting som kan skremme noen og en hver, nemlig rier. Nå var nemlig riene godt i gang og lengre og jevnere ble de. Skremmende lyder kom de også med, nesten som en orgasme uten nytelse, bare smerte.

Tiden kom for å igjen ringe til føden. De var noe skeptiske, men sa vi kunne komme inn slik at de kunne ta en sjekk av tilstanden. Så nok en gang bar det inn i bilen med en mengde bagger og utstyr og nok en gang kjørte jeg tregere en tregest for å ikke forårsake noe fælt.

Vell fremme på sykehuset ble det konstantert at riene var blitt nokså gjevne, men ikke kraftige nok. Likevel kunne vi bli værende da det tydeligvis var for mye smerter til å sende oss hjem igjen nå. Vi ble med det plassert inne på et lite venterom hvor vi liksom skulle sitte pent og pyntelig, mens vi ventet på at riene skulle bli kraftige nok til å flytte til en fødestue.

Etter en stund på dette "venterommet" bestemte jordmora seg for å sjekke om det var blitt åpning. Joda åpning var det, ni centimeter faktisk, hvilket visst nok er mye. Så ferden gikk videre til en fødestue hvor det hele skulle skje. 

Trodde du nå at hun skulle legge seg på en seng å begynne pressing eller liknende? Neida, først skal hun stå mens riene pågår slik at tyngdekraften kan være med å hjelpe. Mens hun står bruker hun en prekestol som de kalte det til å støtte seg, men gjør så for guds skyld ikke den samme tabben som vi gjorde. Ikke si at de kan ta prekestolen ut! Da må hun nemlig stå å holde seg på den stakkars mannen som må bruke alle krefter for å holde henne oppe, mens hun borer neglene langt inn i kjøttet ditt.

Etter dette bar det videre til senga hvor selve pressingen skulle starte. Jeg vil ikke skrive så mye om denne delen da dette er veldig personlig, men det ble mye skriking, pressing, tårer og annet før det magiske skjedde. Plutselig kom hun flygende ut og vi fikk høre skrikene hennes for første gang, det var rett å slett et helt fantastisk lite øyeblikk.

Selv om dette var det største øyeblikket i våre liv og en helt magisk opplevelse er det en ting som bare må sies. Nyfødte babyer er fulle av gørr, slim, blod og har gjerne en meget rar form på hodet, ja de er rett å slett skikkelig ekle ;)

Vi snakkes snart :)

Faen, jeg er ikke klar for dette!



 

-Jøørn, jeg tror vannet gikk. Kan du se for deg noen mer skremmende ord enn dette? Slik startet det hele altså, som tatt rett ut i fra en dårlig amerikansk tv-serie. 

Som de fornuftige voksne menneskene vi er snudde vi døgnet ganske kjapt når fruen startet sin permisjon. Derfor hadde det seg slik at vi denne lørdagen akkurat hadde lagt oss i tre-tiden, helt uvitende og helt likegyldige til det neste døgnet. Det hele startet da min bedre halvdel plutselig stormet ut av sengen fordi hun måtte akutt på toalettet. Jeg havnet sånn halvveis i en transe og prøvde bare å sovne da de skrekkingytende ordene over ble skreket fra badet.

-Jøørn, jeg tror vannet gikk. Hæ? Seriøst? Nå? Det er jo to uker igjen til termin! Jeg skriker tilbake "Er du sikker?" og får til svar "Det renner som en jævla foss fra vaginaen, så JA!". 

Nå slår virkelig panikken inn, jeg spaserer i en voldsom fart rundt i rommet og bare tenker "Faen, jeg er ikke klar for dette" igjen, og igjen og igjen. Hva skjedde? Jeg skulle liksom ha to uker til slik at jeg kunne forberede meg skikkelig. Må jeg pakke noe? Må vi pakke noe? Nei, det meste er jo pakket, bortsette fra mine ting, men det er jo ikke så viktig. Hva er neste steg? Ring til føden selvfølgelig. Hvor er nummeret? Har vi nummeret? Ja det har vi, det står jo på lappen vi fikk utdelt når vi var på kurs, men hvor er den lappen? 10 minutter senere kan jeg triumferende storme inn på badet med lappen i hånden, men til liten nytte, fruen hadde lagret nummeret på telefonen og var allerede på tråden.

Så hva skjer nå? Vannet har gått, vi må inn på kontroll. Vi pakker sammen det vi skal ha med oss, stormer til bilen og kjører avgårde. Jeg hadde på forhånd trodd at jeg her kom til å kjøre minst dobbelt så fort som fartsgrensen, men nei. Jeg har antakeligvis aldri kjørt så sakte noen gang, og det med ingen trafikk på veien. Hver eneste lille fartsdump føles som en utfordring som kan skade fruen og spontant presse babyen ut.

Endelig kommer vi fram, med tre bagger, en pose og en mengde yttertøy vugger vi bort til heisen og opp til syvende etasje. 

Hurra, suksess, vi treffer noen som vet hva vi skal gjøre og geleider oss inn til et lite rom hvor hun skal undersøke fruen og babyen.

Det første hun gjør er å konstantere at joda, vannet er gått, fødselen er i gang. Hun finner også raskt ut at alt er bra med babyen og moren, litt værre med faren, men det handler vell ikke mest om han.

Men så kommer det store sjokket. Siden det er få eller ingen rier må vi bare dra hjem igjen for å prøve å sove og så komme inn igjen når det er kraftigere og mer gjevne rier. HERREGUD, fødselen er i gang og så sender de oss hjem? For å sove? Det må være det mest håpløse uansvarlige rådet jeg noensinne har fått! Jepp, dette kommer virkelig til å bli en rolig natt med masse søvn..

Fortsettelsen kommer i morgen.

Plutselig skjedde det noe!

Som en del kanskje har merket ble det plutselig bråstopp i bloggingen. Grunnen er som også en del har mistenkt av det spesielle slaget. Femte mars ble det plutselig født en nydelig liten skapning. Riktignok noe overraskende da det var to uker før termin. Bloggingen kommer nok sterkt tilbake når ting får roet seg noe. I mellomtiden kan du jo lese litt om hvordan bestefaren opplevde det.

Vi snakkes snart :)

Er vi unge (nei), dumme og naive?





Helt siden vi ble sammen for mer enn seks år siden er det en rekke forferdelige og særdeles pinlige ting vi har sverget på at vi aldri skal gjøre. Men nå som tiden nærmer seg for å få ett nytt familiemedlem er det en viss fare for at mye av dette likevel kommer til å skje. Det skal bli morsom å gå tilbake til denne posten for å sammenligne om en del år.

Den første tingen som også er den vi har snakket mest om er å dra på all-inclusive ferie til syden. Jepp, vi har vært helt bestemte på at dette ikke skal skje; ikke under noen omstendigheter. Reiser og ferier er til for å oppleve nye ting, ikke å ligge på stranda og spise og drikke på samme stedet hver dag. Men så var det dette med å møte seg selv i døra. Det kan vell fort skje at dette skjer likevel når vi innser hvor avslappende og enkelt det kan være med en liten på slep?

En annen ting er at vi ikke vil la barnet være oppe særlig lenge på kveldene. Dette er jo rett å slett god oppdragelse, ikke sant? Men kommer vi til å orke å stå i denne kampen mot en krigshissig liten kriger hver eneste kveld? Det vil jo tiden vise..

Noe annet vi har snakket om omhandler plikter. Vi har nemlig vært fast bestemt på at barnet skal oppdras og opplæres tidlig til å ta del i husarbeid og andre plikter. Dels for å lære ansvar, dels for å slippe å gjøre det selv. Men som nevnt i stad; kommer vi til å orke å stå i denne kampen hver dag? Hvilke virkemidler kommer vi til å bruke for å oppnå dette? Bestikkelser er vell ikke en god måte å gjøre det på da vi ikke vil at barnet skal forvente å få noe hver gang de plukker opp etter seg. Har lest et tips tidligere om å forandre wifi-passordet slik at de må gjøre plikter for å komme på nett, men også dette kan vel virke mot sin hensikt?

Neste punkt omhandler kosthold. Vi har som mange (forhåpentligvis) andre unge mennesker et kosthold hvor pizza, burgere og annen drittmat utgjør en stor del. Dette har vi selvfølgelig et mål om å gjøre helt om på nå. Både for å påvirke barnet, men også for helsas skyld. Ut med snop og brus, inn med frukt og juice.

Den siste tingen jeg skriver om her er vi ganske uenige om oss i mellom. Fruen mener nemlig at vi med barn er nødt til å spise med spisebordet hver dag som en familie. Jeg derimot står fast på å spise i sofaen foran TV-en slik vi gjør og alltid har gjort. Jeg innser jo langt der inne at det nok er beste å gjøre som hun sier, men det blir likevel spennende å se i fremtiden hva vi gjør.

Som sagt i starten er dette altså en liste som antakelig står for fall og jeg ser ikke frem til å trekke denne frem igjen senere for å konkludere om hvordan det gikk..

Man skal lære mye!



Vi lærer gjennom hele livet, vi lærer nyttige ting og unyttige ting, når man skal ha baby lærer man helt nye merkelige ting.

Jeg ble nylig informert om at man visstnok ikke kan bruke dopapir når man skifter bleier på en baby. Hvorfor? Det er visst ikke mykt nok og den stakkars babyen blir rød. Men hva gjorde de før i tiden? Det har da vell ikke fantes våtservietter med fire lag, silke, tøymykner og sikkert noe mer siden tidenes morgen? Uansett, lekse lært, dopapir kan ikke brukes på babyer.

En annen ting man tydeligvis ikke kan gjøre er å bruke vanlig såpe når babyen skal vaskes. Head & Shoulder, Dr. Greve osv. er tydligevis fy-ord og strengt forbudt. Merker allerede at denne babyen gir inntrykk av å være en skikkelig diva.

Noe annet er dobesøk, det vil si mine egne dobesøk. Det går visstnok ikke an å gå fra en nyfødt baby i bare noen minutter slik at man får gjort sitt fornødne, så babyen må være med. Kan det bli mer awkward? Jeg planlegger å i det minste vende henne vekk..

Jeg har også blitt opplyst om at babyer visst skal luftes. Her trodde jeg at trilleturer bare var en moteting for å vise fram hvor sprek og fin man er, men nei. Babyen har visst godt av å få en dose frisk luft hver dag.

Til slutt vil jeg nevne noe som jeg allerede har fått øvd meg på, nemlig vasking av klær. Det  er visst ikke bra nok med OMO og vanlig tøymykner til babyklær. Her skal det nemlig kjøpes eget vaskemiddel og tøymykner som er spesialtilpasset for babyer. 

Det er sikkert hundre flere ting jeg kunne tatt med i denne posten, men dette får holde for denne gang. Jeg tror dessverre jeg blir nødt til å lage meg en sjekkeliste jeg må gå gjennom hver gang jeg skal noe med babyen slik at alt blir riktig, eller vent litt, er også lister noe babyer ikke tåler?

Er dette trenden i babyklær?

 *Innlegget inneholder annonselenker. Etter vi ble gravide har jeg i tide og utide blitt dratt med halve byen rundt for å se på babyklær. Med dette har jeg på sett og vis fått innsyn i hva som er trenden nå til dags. Og la meg bare si det med en gang, jeg er ikke imponert. Men det er jo bare min smak.

For det første og verste, hvorfor i alle dager skal halve utvalget være i grå, hvit og beige? Er det virkelig inn å kle ut babyen din som et stort plaster? For all del, det er mye fine klær i beige og sikkert mange(tydeligvis) som foretrekker disse fargene, men dette må være den trenden jeg liker minst. Se noen eksempler på hva jeg mener under.

Steiff Collection Babygaver blau/beige / Pampolina Sommerkjole beige / CALANDO Badekåpe beige / Jacky Baby ELEPHANTS Jumpsuit beige

 

Den neste trenden jeg har lagt merke til og som jeg ikke er imponert av er utvaskede farger. Dette er søte og flotte klær, men som desverre ser ut som de har vært vasket ca 1265 ganger for mye. Noen eksempler ser du under.

Marc O'Polo Body rosa / Steiff Collection Body steiff baby blue / Diesel DUASB Jerseykjole light pink / Tom Tailor Sommerkjole pink icing

 

En annen ting jeg ikke liker og som jeg synes er særdeles diskriminerende er forskjellen på klær med teksten mellom jente og gutteklær. Gutter har ofte kule slagord som "administrerende direktør" og "helt sjef", mens jenteversjonen er ting som "princess" og "dramaqueen". Hallo liksom?

Så er jeg bare en negativ gammel gubbe som hater livet eller er det noe også jeg liker? Joda jeg liker ting med farger, mønster, kule dyr og liknende. Dette er jo bare kjempesøtt. Se for eksempel disse kule klærne, særlig den med en isbjørn (*smelt*).

Gelati Kidswear 3 PACK Body rød / Blue Seven Babybody blå / Primigi Babybody lilla / Name it Cocktailkjole winetasting

Bleier + øl = ny drikkelek?



Jeg fikk i dag den perfekte bursdagsgave for en kommende far, nemlig bleier og øl. Perfekt pakket inn i en stor eske lå disse naturlige vennene sammen side om side. Jeg tolker dette som at disse to da også skal brukes sammen?

Så hva med en flaske øl eller slurk hver gang en bleie skal skiftes? Hmm.. Det blir vell muligens litt mye og særdeles lite politisk korrekt. Så hva da med hver gang det går gjennom bleia? Eller nye vektrekord for bleiene? Mulighetene er uendelige. Har du ett forslag?

Hvordan imponere din gravide halvdel?



Jeg har tidligere skrevet litt om at hormoner kan slå ut postitivt for deg som skal bli pappa, men tenkte nå å bli litt mer konkret. Det er egentlig ganske enkle ting som enhver nok klarer finne på selv, men selvsentrert som jeg er blogger jeg om det som om jeg fant opp disse tingene.

Den første tingen er såre enkel og den med mest virkning. Når kvinner blir gravide vil de ofte få cravings etter en del ting. Derfor kan du ganske enkelt kjøpe det hun craver og overraske henne med dette. Dette må være den enkleste tingen i verden som kan røre en kvinne til tårer.

Neste punkt er også enkel, støvsug. Kvinner som er gravide og gjerne mot slutten av svangerskapet får ofte vondt i ryggen (prøv å gå rundt med en vannmelon under skjorta en hel dag). Derfor er det bare en fordel om du tar over støvsugingen som ofte kan forverre dette. Med dette imponerer du fruen samtidig som du slipper en jævla bitch (blinkefjes) som sitter å sutrer, klager og kjefter fordi hun har vondt i ryggen.

Du kan også lage middag for henne. Mange gravide vil dessverre få veldig avsmak for en del ting som stekelukt, hvitløk osv. Derfor blir hun selvfølgelig meget glad om du lager middag for henne, med mindre du ikke lager nøyaktig det hun vil ha, da sliter du.

Et annet tips er at du tar inn og ut av oppvaskmaskinen. Dette innebærer en del løfting og bøying og vil derfor som støvsuging slite på ryggen. 

Mitt siste tips her gjelder når dere er ute og handler. Legg varene på båndet for henne, pakk i posene og bær posene til bilen og inn i huset. Løfting er jo særdeles mandig, så hvorfor ikke?

Synes du dette er mye? Dårlig fordeling? Urettferdig? Min naturfagslærer på ungdomsskolen pleide illustrere følelsene ved en fødsel til oss gutter med at det føltes som å presse en kokosnøtt ut av rumpa. Tenk litt på det, er det fremdeles urettferdig?

Hva er det som skjer? Er fødselen i gang? Er noe galt?



Jeg våkner om morgenen, setter inn linser og prøver å se så våken ut som mulig. Deretter spaserer jeg inn i stua, men blir med ett oppmerksom på en lyd fra kjøkkenet, hulking, sutring og hysterisk grining. Hva er det som skjer? Er fødselen i gang? Er noe galt? Jeg var helt sikker på at vi ikke hadde kylling i kjøleskapet.

Så hva var problemet som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen? Joda, vi var tom for melk og den stakkars gravide skulle ha frokostblanding med melk. 

Timene går og det nærmer seg middagstid. Jeg kjenner sulten komme og spør når hun kunne tenke seg middag? Neida hun var ikke sulten, så om en god stund. Fornuftig som jeg er går jeg da og tar meg en banan, setter meg ned og skreller den. I det jeg skal til å ta første bit kommer en småsur stemme fra sofaen. "Skal vi ha middag snart? Jeg er så sulten".

Kvelden kommer og det begynner å bli tid for kveldsmat. Jeg ser i kjøleskapet og legger merke til litt baconrester, minner fruen på at de er der og spør om hun skal ha de. Joda det skal hun. Så jeg lager meg fire gode skiver, spiser meg god og mett og får så spørsmålet "har du lyst på baconen i kjøleskapet?". 

Enda senere begynner jeg å bli litt fysen på godteri. Vi har liggende en stor melkesjokolade i frysen som frister noe helt enormt. Jeg spør henne om hun har lyst på denne eller om jeg skal finne noe annet. Neida, hun har ikke lyst på sjokolade nå. Så da finner jeg fornuftig nok fram en klase med druer og trykker like greit hele greia i trynet. I det siste drue svelges kommer spørsmålet "skal vi ta den sjokoladen nå?".

Når sant skal sies tror jeg livet mitt egentlig er ganske enkelt når dette er mine største daglige problemer, men herre min gud..

Når kan man reise med babyen?



Dette er et spørsmål vi har stilt oss selv mye i det siste. Vi er nemlig veldig glade i å reise, men hvordan vil det bli å reise med en liten baby på slep? 

Jeg ser liksom for meg at selve reisen vil utarte seg som et slags mareritt. Flere timer lang flytur med en stakkars liten baby med dotter i ørene, for ikke å snakke om de stakkars foreldrene, de har det i hvertfall fælt. Tenk, flere timer med konstant skriking og stygge blikk fra medpassasjerer. Så skjer ditt verste mareritt ,bleiene blir fyllt, hele flyet stinker og du skal stå inne på en knøttliten og nasty flydo med piss over hele gulvet for å skifte bleier. Så der står du med den saftigste bæsjebleia du kan tenke deg. Nå kan det vell umulig bli værre? Å joda, TURBULENS!

Eller skal vi heller ta toget? Her er det ingen dotter i ørene, men så trenger vi hele åtte timer bare for å komme oss til østlandet. Ikke særlig praktisk.

Et annet alternativ er selvsagt å dra på biltur, men her er det en masse begrensninger i hvor vi kan dra. For ikke å snakke om når bilen stinkes ut av fulle bleier. Hvor skal vi da stoppe for å skifte? På en tilfeldig bensinstasjon langs en utenlandsk motorvei? Det er jo også noe å tenke på at den stakkars babyen blir liggende i bilstolen nesten hele dagen. Det kan vell umulig være bra?

Når vi så kommer fram til hvor enn det blir vil det jo også oppstå en rekke problemer. Skal vi holde oss i nærheten av hotellet slik at vi kan springe tilbake for skift og stell? Hvordan er det å dra en baby rundt på turiststeder? Hva med hygiene? Aiaiai, så alt for mange ting å tenke på..

Men for å dra dette tilbake til et mer seriøst spørsmål. Når kan man dra på tur med en liten baby? Hvordan ville du reist? Og ikke minst, ville du gjort det?

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits